Hva er egentlig et godt rollespill?

«Hva er de tre mest avgjørende faktorene for at du skal kjøpe et rollespill?» Dette spørsmålet stilte nåværende sjef i InXile Entertainment og levende datarollespillegende Brian Fargo på Twitter i dag.

Han ønsket seg sikkert en kjapp tilbakemelding i tweetform, men det fikk i hvert fall mine gamle grå til å knake litt. Akkurat vinklingen om hvilke faktorer som får meg til å bruke penger er nok viktigere for Fargo enn det er for meg, men hva er egentlig de viktigste faktorene for at et rollespill er bra i mine øyne?

De som kjenner meg vet at jeg har en lang liste med høyt elskede rollespill; Baldur’s Gate, Elder Scrolls, Fallout, Vampire: The Masquerade – Bloodlines, Arcanum: Of Steamworks and Magic Obscura, Planescape: Torment, Knights of the Old Republic, Mass Effect… Lista er lang.

Men hva er egentlig felles for disse spillene? Hva er det som gjør at jeg liker dem? Sannhetene er vel at jeg liker dem av forskjellige grunner. Man kan alltids lage en smørbrødliste med en rekke faktorer som man ønsker seg, men som regel klarer ikke et spill å være sterk på alle.

Baldur’s Gate-spillene var, og er, utrolig bra. De er satt til en verden som er utrolig fascinerende å utforske, et godt kampsystem som er taktisk utfordrende og et progresjonssystem som er svært belønnende. I det siste har jeg brukt mye tid på å spille gjennom Dragon Age: Inquisition på ny. Det er også et spill som jeg liker veldig godt, men det har et kjedelig kampsystem, og et uengasjerende progresjonssystem. Det DA:I i stedet har er fantastiske karakterer som utvikler seg over tid, en verden som virker levende, og en følelse av at mine valg betyr noe.

Planescape: Torment har kanskje den mest fascinerende spillverdenen jeg noen gang har besøkt, fantastisk dialog og historiefortelling, og en sterk følelse av at man kan spille gjennom spillet på mange forskjellige måter. Vampire: The Masquerade – Bloodlines er også interessant fordi du kan løse oppdrag på ulike måter og trekke på de veldig varierte styrkene til de ulike vampyrrasene.

Elder Scrolls-serien og de ny Fallout-spillene har ikke noen særlig engasjerende historie, og karakterene du møter er ikke særlig minneverdige. Her handler det mer om friheten til å utforske en diger åpen verden og på mange måter leve ditt eget liv i en fantasy/post-apokalyptisk-setting.

Det er rett og slett vanskelig å skulle vekte de ulike elementene mot hverandre, men når Brian spør så må han nesten få svar, så jeg har gjort mitt beste for å lage en topp 3 over viktigste faktorer for hvorfor jeg liker et rollespill.

1. Engasjerende verden

Om det er et fellestrekk for alle rollespillene jeg liker så er det at de er satt til en verden som er interessant. Det finnes mange ålreite rollespill der ute som folk hevder at «dette er jo typisk et spill som du burde like, Marius», men som likevel ikke engasjerer meg, og da er det ofte fordi jeg ikke finner verdene det er satt til spesielt interessant. Det er nok det som er hovedgrunnen til at jeg ikke digger spill som Divinity-serien eller Wasteland-serien, og at jeg fortsatt sliter litt med Pillars of Eternity. Mens spill som f.eks Fallout og Arcanum nesten kan leve på verdenene sine alene fordi de er så artige å utforske.

2. Min historie

Når jeg spiller et rollespill så ønsker jeg å kunne gjøre reelle valg for karakteren min. Dette er sjangerens grunnstein. Skal jeg spille en rolle så må jeg kunne forme historien og verden rundt meg etter den rollen. Dersom valgene jeg tar for min karakter ikke har noen effekt på historien eller omverdenen så er det etter min definisjon ikke et rollespill i det hele tatt. Tyranny er et spill som i veldig stor grad søker å gi spilleren denne muligheten og lykkes veldig bra. Vi hadde en epoke hvor rollespillkarakterer kunne være enten snill eller slem, Knights of the Old Republic, Jade Empire, Fable, og til dels Mass Effect var lagt opp på den måten. Nå har man heldigvis beveget seg litt videre og man er mer opptatt av reelle valg og konsekvenser. Det er mye vanskeligere og mer ressurskrevende å designe, så det blir spennende å se hvorvidt rollespillene som kommer de neste årene klarer å ta dette videre, men jeg mener i hvert fall at dette er helt essensielt for at undertegnede skal digge et rollespill.

3. Utfordring

Gi meg noe som jeg ikke har sett før. Få meg til å tenke over noe jeg ikke har tenkt over før. Sett meg i en posisjon jeg aldri hadde sett for meg. Jeg ønsker å bli utfordret. Ikke nødvendigvis på fingerferdighet, men mentalt. Det er dette Planescape: Torment gjør bedre enn noen andre hvor det ligger noe uventet på lur bak hvert gatehjørne og bare venter på å blow my mind. Det er når spillet gir meg valget om å ofre alle kompisene til Iron Bull i Dragon Age: Inquisition for å vinne en mektig alliert, når jeg avslører at “verdens smarteste ork” i Arcanum faktisk ikke er en ork i det hele tatt men bare en skikkelig stygg halv-ork, når jeg må hjelpe en besetning med robotsjømenn å få seilskuta sitt ned fra hustakene i Boston, og når jeg møter en eremitt-Jedi langt ute i wookie-jungelen som er den første skapningen i hele forbanna Star Wars-universet som stiller spørsmålstegn med hvorfor det ikke finnes noen gråsoner mellom snille jedier og jævlige sither, det er alle disse små unike øyeblikkene som utfordrer og gir nye opplevelser som gjør at man kan løfte et teknisk bra spill til et fantastisk bra spill.

Så vær så god, Brian. Der har du mine tre hovedfaktorer for hvorfor jeg liker et rollespill. Håper du tar dette med deg inn i arbeidet på de neste spillene til InXile, selv om The Bards Tale og Wasteland ikke egentlig er de seriene jeg har høyest forventninger til.

Nedenfor kan du høre episoden hvor jeg presenterer historien i Arcanum: Of Steamworks and Magic Obscura.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *