Ja, dataspill skjedde i 2018 også, hvem hadde trodd det? Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke pløyet gjennom like mange som i de foregående årene, men toppene i år har definitivt vært like høye som i fjor, om ikke enda høyere.
Av nevneverdige runner-ups vil jeg gjerne si dette: Donut County er smart, sjarmerende i presentasjon og musikk, og varer akkurat lenge nok til at de fleste som plukker det opp kommer til å like det. Bloodstained: Curse of the Moon triumferer også i “short and sweet”-kategorien: En solid Castlevania III-hyllest med fabelaktig musikk som varer akkurat lenge nok.
Tetsuya Miziguchi hadde i 2004 en drøm om å få lage et Tetris-spill med fokus på rytme og lyddesign. Dette fikk han ikke (før i 2018, mer om det senere), og lagde med det sin originale, meget avhengighetsskapende vri med Lumines. Remastered-utgaven som kom i år er et must play som tar seg spesielt godt ut på Nintendo Switch. Litt på samme måte som Florence tar seg godt ut på telefon. Et mobilspill som klarer å smelte, knuse og reparere hjertet ditt på drøye 40 minutter.
Til sist i mine runner-ups vil jeg nevne A Way Out, som jeg koste meg med tross spillets haltende fokus. Historie og manus vet ikke helt om det skal være seriøst eller humoristisk, dermed virker det ikke som spillet tar seg selv på alvor. Det var uansett morsomt å spille gjennom, og avslutningen på spillet er fascinerende i seg selv, i hvordan det får deg og den du spiller med til å endre litt perspektiv på hverandre. Spillet kan derimot ikke måles mot Overcooked 2 eller Super Mario Party i hvor effektivt det kan påvirke vennskapsstatus og samarbeidsdynamikk. Jeg blir sliten av å tenke på de spillene i ettertid…
Men nok runner-ups nå. De når ikke disse fire opp til anklene engang:
4. Den jordbæra der kan du bare gi opp
I tillegg til nivå på nivå med engasjerende plattformspilling, er Celeste et spill som inkorporerer temaer rundt psykisk lidelse av ymse sort med alt du foretar deg i spillet. Musikken er mildt sagt fabelaktig, og limer veldig fint sammen synergien mellom godt nivådesign og historiefortelling. Celeste havner på lista over plattformspill i særklasse, sammen med Rayman Origins/Legends, Super Mario-sideskrollerne og Donkey Kong Country-serien.
3. Cool Tetris
Hva hvis jeg fortalte deg at Tetris kunne bli enda bedre? Vel det kan det tydeligvis, og det uten å endre spillereglene. Greit, T-spinning var ikke del av det originale spillet, men jeg føler det er på tide å bare anerkjenne at det er en del av reglene til dette absolutt tidløse spillet. Tetris Effect blander stilen til Lumines og Rez med straight up Tetris, og resultatet er en reise uten sidestykke fra brett til brett. Flyten i tempo, og måten musikken og lydeffektene blander seg inn og påvirker sinnsstemningen din når du spiller, gjør dette til det desidert kuleste og beste alternativet neste gang du setter deg ned og tenker: «Hvilken versjon av Tetris skal jeg spille nå da?»
Svaret er Tetris Effect. Hver gang.
2. Dad of Boy
Kratos er frustrert, for han har fått et problem han ikke kan løse med vold: Hvordan oppdrar man egentlig et barn? Når moren, familiens superlim, attpåtil er død? Løsningen er ikke å rive noen i to, og frustrasjonen synes veldig godt i øynene på Kratos. Det samme gjør sorgen over det han har tapt og – jeg trodde aldri jeg skulle si det – jeg har sympati for Kratos. At Santa Monica klarte å gjøre Kratos og God of War til det det er i 2018, er beundringsverdig. Figurgalleriet er lite men svært minneverdig. Verdenen er gigantisk, og Midgardsormen enda større. Men størst av alt er reisen Kratos og sønnen Boy drar på. Jeg gleder meg til å se hva som skjer videre.
1. Arthur Morgan Redemption Simulator
Det beste med Red Dead Redemption II er måten det får meg til å oppføre meg annerledes enn i andre sandkassespill. Hvis det skjer noe traumatisk med Arthur Morgan, drar jeg ikke rett til neste oppdrag; det ville vært helt absurd. Jeg forlater heller resten av gjengen og drar på telttur for å jakte og fiske i noen dager. Hilse på fremmede. Kanskje ta meg et bad, gå på teater og sove på hotell i byen.
Det er fascinerende hvordan disse handlingene egentlig ikke har noe særlig å si for gameplay, men jeg har allikevel et behov for å gjøre det. Jeg ønsker å planlegge ruten til neste oppdrag rundt hvordan flyten fra dag til dag er, og det gir meg så ufattelig mye som spiller. Fordi jeg følte det var riktig å reagere med verdenen rundt meg på denne måten, knyttet jeg et enormt sterkt bånd med Arthur, og ikke minst hesten hans, “HÆST”.
Arthurs reise i hovedhistorien i spillet er vanvittig godt fortalt. Øyeblikk som slutten av kapittel 3 og sekvensen som leder til epilogen, er like godt skrevet og regissert som sesongavslutningen i en god TV-serie. Vi er der nå i AAA-spill, liksom. Hardtslående detaljer i manus er strødd rundt hele historien, og når både historie og sandkasse-gameplay er så bra som det er her, så kan jeg ikke gjøre annet enn å betrakte dette spillet som et all-time-high for meg. Jeg anerkjenner og forstår hvorfor spillet blir for “tregt” for noen spillere, og mener ikke at de som syns det tar feil. For min egen del falt jeg pladask for spillet ganske tidlig, da jeg var forberedt på å vie både tid og tålmodighet etter åtte år med venting.
Jeg har sett rulleteksten og gjort alle historieoppdrag, men klarer ikke gi slipp på spillet. En solid dose “post fiction depression” kjennes på kroppen, og jeg bruker fortsatt store deler av fritiden min på å utforske den drøyt innholdsrike verdenen. Kanskje jeg bare skal innrømme for meg selv med en gang at jeg ikke er ferdig med Arthurs reise, og spille hele historien på nytt?
Fikk du med deg GOTY-kåringen vi gjorde ferdig forrige uke? Der finner du 7 timer med spillprat, diskusjon og en samlet topp 10-liste fra 2018.