Marius’ GOTY 2018

Oppsummeringene av spillåret 2018 var preget av noen blockbustere som tok veldig mye oppmerksomhet og en del indie-titler som leverte svært gode opplevelser. Likevel fant jeg de fleste av mine favoritter i det store midtsikte mellom de to ytterpunktene. De betyr ikke at jeg ikke anerkjenner at God of War er et bra spill, eller at Return of the Obra Dinn er bygget rundt et fascinerende konsept, men jeg har prøvd å fokusere min liste rundt hva jeg har hatt det mest gøy med å spille i 2018.

Pathfinder: Kingmaker

Øverst på lista i år havner Pathfinder: Kingmaker. Spillet hadde en litt trøblete start ved release, men utviklerne har gjort en standhaftig jobb med å patche slik at det leverer den opplevelsen skaperne ønsket å gi. Det er en bunnsolid oversettelse av penn og papir-rollespillsystemet Pathfinder til dataspillform og for de av oss som liker å grave seg ned i de ulike utviklingsmulighetene for karakterene så er det mye moro å hente ut her.

Grunntrekkene i spillets historie er hentet fra Paizos offisielle «Adventure Path» og dette kombinert med gode bidrag fra Chris Avellone gjør at det er engasjerende eventyr man spiller gjennom. Vekslingen mellom det å styre sitt eget lille kongerike, og det å være ute på eventyr fungerer svært bra og det føles virkelig som at karakterene i spillet glir rett i Pathfinders fantasiverden.

Utviklerne gir også spilleren mulighet til å gjøre svært mange innstillinger i spillet slik at man skal kunne få den opplevelsen man selv har lyst på. For alle som har litt erfaring med Pathfinder eller Dungeons and Dragons, eller har en lang forhistorie med isometriske rollespill som Baldur’s Gate så er Pathfinder: Kingmaker årets dataspillopplevelse.

Detroit: Become Human

David Cage er en mann det er lett å bli frustrert av. Spill-CV’en hans gir meg assosiasjoner til en maler som igjen og igjen portretterer det samme motivet men aldri blir helt fornøyd. Det føles litt som om alle spillene hans egentlig ønsker å oppnå det samme. Han ønsker å trigge følelsene dine, hviske ut grensene mellom dataspill og menneskelige emosjoner, og å stille noen dype spørsmål om hva det å være et menneske egentlig innebærer.

Detroit: Become Human er det beste forsøket hans så langt. Fokuset på androider hjelper nok veldig på dette og han klarer å reise en del fremtidige problemstillinger som andre spill som eksempelvis Deus Ex ikke får til. Og ja, Detroit: Become Human trigget følelsene mine. På et vis er det nesten litt provoserende fordi du ser så godt hva spillet forsøker å gjøre. Det jobber veldig hardt for å sette deg i situasjoner hvor du må ta vanskelige valg med hjerteskjærende konsekvenser, men selv om det noen ganger blir veldig åpenbart så klarer jeg likevel ikke å stå imot. 

Spillet balanserer på grensen mellom kunst og kitsch og benytter en del svært effektive virkemidler for å røre ved en gammel grinebiters godt begravde hjerterot. Noen av øyeblikkene i Detroit: Become Human er nok de sterkeste jeg sitter igjen med etter spillåret 2018.

Frostpunk

Det var mange gode kandidater til å runde av topp 3 på denne lista, men vi ender opp med det spillet som kanskje overrasket meg mest. Frostpunk er et bybygge/management-spill satt til et alternativt 1800-tall. En rekke hendelser har ført til at planeten herjes av en vinter som truer med å utslette menneskeheten. 

Utviklerne klarer å bruke bybygge/management-gameplay til å fortelle en god og spennende historie som pusher spilleren til å ta kjipe valg for å sikre overlevelsen til den lille enklaven du har blitt valgt til å lede. Spillet dømmer deg ikke når du krysser etiske og moralske grenser i overlevelsens navn, men gjør spilleren samtidig bevisst på hvilken makt man har som autoritetsperson i en krisesituasjon hvor man har et desperat behov for lederskap.

Spillet demonstrerer også hvordan et management-spill kan bli utrolig intenst ved å virkelig skru utfordringene opp til 11. Folkene dine må lide, overlevelse har en brutal kostnad, og det tvinger deg til å desperat prioritere hva du mener er viktigst for å komme deg gjennom de verste vinternettene. Frostpunk leverer en konsentrert og fokusert opplevelse og er et mesterverk i oppbygging og klimaks.

Spider-Man
Sjelden har et spill så bra utnyttet råmaterialet sitt. Jeg har alltid lurt på hvordan det føles å være Spider-Man, og svinge seg mellom høyhus og banke opp skurker. Nå lurer jeg ikke lenger.

Into the Breach
Et stilstudie i konsentrert gameplay hvor alle unødvendigheter er strippet bort til bare det mest nødvendige er igjen. Rått taktikkeri som selv Sun Tzu ville satt pris på.

Hitman 2
Fortsetter suksessoppskriften og leverer trolig det morsomste spillet i 2018. Reindyrker spillet som en teit og gøyal opplevelse, noe som passer serien mye bedre enn det dødsalvorlige preget de forsøkte å gi det i Absolution.

State of Decay 2
Fikk et nært forhold til dette spillet i 2018. Skaffe forsyninger, drepe zombier, og utvikle det lille samfunnet rundt meg har vært nydelig og avkoblende terapi. Av og til er de enkle oppgavene de beste.

A Way Out
Et kult konsept som selv om det ikke er like solid hele veien ga meg en svært minneverdig opplevelse sammen med en venn. Noe litt annerledes som jeg totalt sett satte veldig pris på.

Assassin’s Creed: Odyssey
Det beste AC-spillet på svært lenge, kanskje det beste noen sinne. Trekker serien i en retning som er mer på linje med mine preferanser, og gir meg fortsatt litt hakeslipp av mengden innhold i dette spillet. Kanskje den mest overrakende positive opplevelsen i 2018.

Leave a Reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *